Nanoteknologiens historie

Selv om nanoteknologien på sett og vis bygger på en vitenskapelig utvikling som har funnet sted i den vestlige verden over hundrevis av år, er den i bunn og grunn en ganske ny teknologi eller vitenskap. Røttene finnes tilbake på 1980-tallet, da forskjellige nyvinninger innenfor instrumentering, eksperimenter og teori til sammen var med på å danne fundamentet til et nytt forskningsområde. Det var imidlertid først etter årtusenskiftet at publikum i noen særlig grad ble oppmerksom på denne nye teknologien, og at det ble debatt om hva som kunne bli ringvirkningene av denne vitenskapen og dens fremtidige anvendelser. Tidlig i dette århundre kom også de første kommersielle produktene som tok i bruk nanoteknologien, selv om disse i hovedsak omfattet bruk av nanomaterialer og ikke akkurat hadde noen revolusjonerende effekt på folks hverdag.

Merkelig nok greide mennesker allerede lenge før mikroskopet og den moderne fysikkens tilblivelse å gjøre seg nytte av det som i dag kalles nanoteknologi. Man har funnet nanostrukturer i stål som ble produsert i India allerede før vår tidsregning, og håndverkere i Mesopotamia benyttet også nanopartikler for å få sine keramiske arbeider til å glitre i solen. Lignende glitterfunksjonaliteter finner man i keramikk fra europeisk middelalder- og renessansehåndverk. I disse tilfellene var det nanopartikler av sølv og kopper som fikk glasuren til å skinne. De brukte metallsalter sammen med eddik, leire og fargestoffer for å oppnå denne effekten. Trolig var det muslimske håndverkere som raffinerte denne fremgangsmåten, fordi de hadde forbud mot å bruke ekte gull i sitt kunsthåndverk.

Det moderne konseptet for nanoteknologi går imidlertid ikke så langt tilbake i tid. Her er det heller den verdensberømte amerikanske fysikeren Richard FeynmanRichard Feynman som kommer inn i bildet som inspirator og foregangsmann. Allerede i 1959 holdt han nemlig et foredrag der han antydet at fysikere en dag ville manipulere individuelle atomer og molekyler. Dette kunne gjøres ved å lage stadig mindre sett som kopier av større sett, med bruk av ekstremt presise instrumenter. Samtidig la han vekt på de store utfordringene som ville oppstå med å håndtere så små strukturer, blant annet fordi gravitasjon nesten ikke har noe å si når man håndterer dem.

Feynman jobbet imidlertid ikke i noen særlig grad med å gjennomføre dette i praksis, og teknologien fikk da heller ikke noe gjennomslag før på 1980-tallet. Det var da Eric Drexler skrev en bok ved navn Engines of Creation, der han antydet at man kunne bygge slike nanostrukturer og få dem til å kopiere seg selv ved hjelp av avansert datateknologi.

En japansk forsker hadde allerede brukt uttrykket nanoteknologi på 1970-tallet, da som en generell betegnelse på produksjonen av materialer med ekstremt små toleranser (det vil si ekstremt små avvik i størrelsen). Drexler var ikke kjent med denne forskerens arbeid, men brukte i stedet nanoteknologi som ett nytt og mer omfattende begrep, for det han tidligere hadde kalt molekylær fabrikasjon, eller også molekylær ingeniørkunst. I 1991 fullførte Drexler sin doktorgradsavhandling, kalt “Nanosystemer”. Til tross for at dataavdelingen på det berømte universitetet MIT hadde nektet å godkjenne forskningsopplegget til Drexler, ble boken året etter anerkjent som den viktigste utgivelsen på datafeltet det året.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *