Nanomedisin

Nanomedisin er ganske enkelt anvendelsen av nanoteknologi for medisinske formål. Allerede i dag finnes det flere måter å utnytte teknologien medisinsk på, fra bruken av materialer til sensorer. I fremtiden kan man til og med tenke seg at det vil bli utviklet det som kalles biologiske maskiner. Selv om nanomedisin er et løfterikt felt, er det også slik at det er en del utfordringer knyttet til miljøgifter og miljøeffekter mer generelt som kan være betenkelige.

Innenfor nanomedisin vil man gjerne forsøke å knytte sammen nanomaterialer med biologiske molekyler eller strukturer. Grunnen til at dette er mulig er at de fleste molekyler og strukturer i levende ting er på omtrent samme størrelse som nanomaterialene. Derfor kan nanomedisin ha betydning både for levende vesener og for såkalt in vitro forskning. Det har allerede vist seg mulig å kombinere nanomaterialer med biologiske strukturer for å fremstille diagnoseverktøy, kontrastvæske, og analyseverktøy. I tillegg har nanoteknologi blitt tatt i bruk for å tilføre medisin i kroppen og i fysioterapi. Selv om de fleste ikke har hørt om nanomedisin før, er dette altså allerede en industri med godt over 100 milliarder kroner i året i inntekter! Utviklingen av nanomedisin må derfor også forventes å få store økonomiske konsekvenser.

Ett av de aller mest lovende områdene for bruk av denne nye vitenskapen er i forbindelse med medisinering. Ved å bruke nanoteknologi kan man nanotechnology in medicinenemlig sørge for at medisin føres direkte til de spesifikke cellene som trenger dem, slik at behandlingen blir mye mer målrettet og får mindre bieffekter. Den totale medisineringen som er nødvendig vil også bli mye mindre. Dermed reduserer man både risiko og kostnader, og får en mer effektiv behandling. Måten dette gjøres på kalles molekulær målretting.

Slik målretting gjør også at pasienten responderer raskere på behandlingen. I tillegg kan teknologien sørge for at medisinen slippes ut sakte og gradvis i kroppen, for å unngå skader på vev. Det er selvfølgelig mange store utfordringer forbundet med dette. Så langt har det i mange tilfeller vist seg vanskelig å sikte seg inn på akkurat de cellene som skal medisineres, og man støter også på motreaksjoner i kroppen mot de ukjente nanopartiklene som ofte er laget av polymermateriale. Det er også mulig at langvarig bruk av slike materialer i kroppen kan føre til forgiftning og andre problemer.

En anvendelse som ennå ikke har blitt testet på mennesker er nanopartikler som brukes til diagnostisering og behandling av kreft. Her bruker man såkalte nanoskall dekket av et lag gull. En annen lovende bruk av nanomaterialer er i opprydding i kroppen, spesifikt det å få ut medisin eller narkotika som gjør skade. Begge disse anvendelsene har vært vellykkede i tester på dyr.

En egen og viktig underdisiplin av nanomedisin er det som kalles nanobiofarmakologi. Her dreier det seg først og fremst om bruken av større makromolekyler, som proteiner, som kan tilføres kroppen syntetisk.

Nanomedisin er et stort og lovende fagfelt, men det er samtidig viktig at man ikke går for fort frem. Hvilke konsekvenser utstrakt bruk av nanopartikler i menneskekroppen kan få er fortsatt for det meste ukjent.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *