Forskningsfinansiering i Norge

Forskningsfinansiering i Norge er i utvikling, og de siste årene har det vært store endringer. En del kritisk røster mener at disse endringene har gått for langt.

Noe av det mest sentrale i den nye formen for forskningsfinansiering har vært å legge vekt på å styrke de aller mest vellykkede miljøene, som blir anerkjent som såkalte sentra for fremragende forskning. Det sikrer dem store pengesummer og gode muligheter for å tiltrekke seg flinke rekrutter og spennende oppdrag. Samtidig er det slik at et universitet med et slikt SFF tar på seg en stor forpliktelse, fordi de blir nødt til å bevilge store summer for å følge opp. Det sier seg selv at dette legger sterke føringer på det enkelte universitets pengebruk og forskningssatsing. At ett miljø får mye penger betyr rett og slett at de andre får mindre.

Dette har ført til at noen bekymrer seg for at de som står utenfor disse prestisjetunge og pengesterke sentrene får lite å rutte med. Det blir mangel på penger og jobber til de som heller vil drive med fri forskning og ikke være del av et stort miljø. I mange tilfeller kan slike forskere ha like gode forutsetninger for å komme frem til vitenskapelige gjennombrudd. Det er imidlertid mange av dem som hverken tilhører et senter eller har tilgang til finansiering fra andre kilder.

De politiske intensjonene ser ut til å være at alle som er interessert i å bli fremragende forskere skal gjennom den samme SFF-kverna. I dag begynner antall ansatte ved slike sentra å nærme seg 1500, hvorav rundt halvparten er i rekrutteringsstillinger som doktorgradsstudenter og postdoktorstipendiater.

Særlig innenfor naturvitenskapene er de fleste forskere avhengige av å ha med seg team av doktorander og postdoktorer for å få gjennomført sine forskningsprogrammer. Når mange av midlene og stillingene av denne art rettes mot SFF-forskningen, blir det nødvendigvis mangelfulle kår for PhDandre forskere som ønsker å bygge opp sine team. De kan også ha dyktige masterstudenter som ikke kommer seg videre på Ph.D. fordi de ikke passer inn i strukturen. Det har blitt slik at det ofte kun utlyses stipend via strategiske satsinger og ingen til unge forskere som har sine egne tanker om hva de ønsker å ta tak i av vitenskapelige problemstillinger.

Noe av problemet er selvfølgelig at naturvitenskapelig forskning ikke bare krever folk, men også mye og ofte dyr utstyr som laboratorier og svært presise instrumenter. Totalt sett innebærer dette at det har blitt krevende å satse på forskning utenfor de spesielt utvalgte sentrene i Norge.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *