Category Archives: Nano

Hva finner man på nanonivå?

Nå til dags er det mye snakk om nanoteknologi, og de fleste har vel hørt uttrykket og fått med seg at det dreier seg om ting som er veldig små. Men hva slags ting finnes egentlig naturlig på denne størrelsen?

Jo, for det første finner man enkeltatomer, som gjerne har en størrelse på ned mot 0,1 nm, den aller minste størrelsen man forbinder med nanoteknologi. Selve ordet atom kommer fra et gammelt gresk ord, atomos, som betyr udelelig. Det var greske vitenskapsmenn i antikken som først foreslo at naturen måtte være bygd opp av en slags usynlige, bittesmå enheter som de altså kalte atomer. Først 2 000 år senere oppdaget europeiske forskere at det var noe i dette, og kunne utvikle den moderne læren om atomet som ble til atom- eller kjernefysikken.

atomsI realiteten er ikke det man i dag kaller atomer helt udelelige, de består faktisk av en kjerne med positiv ladning og elektronskall med negativt ladede elektroner. Nesten all massen i atomet finnes i kjernen, men den er likevel bare en knøttliten del av atomet som helhet. Kjernen består av protoner og nøytroner. Antall protoner definerer hva slags atom det er snakk om, mens varierende antall nøytroner kan gi det som kalles isotoper.

Et annet kjent fenomen som har en størrelse på nanonivå er røntgenstråler, som forekommer i bølgelengden 0,1 til 10 nm. Røntgenstråler er elektromagnetisk stråling, som de fleste vet ofte brukt til medisinske undersøkelser. Slik sett kan man nesten si at røntgen var den første form for nanoteknologi. Røntgen er ioniserende – den har en effekt på atomer som kan gjøre at forholdstallet mellom protoner og elektroner i et atom endrer seg. Dette kan gi kjemiske endringer i kroppen, og er årsaken til at røntgen må brukes med måte. Det finnes også røntgenstråler med enda kortere bølgelengde, de kalles for bløte røntgenstråler.

Virus finnes også på nanonivå, fra 20 nm og oppover. Noen av dem er større enn maksgrensen for nanonivå på 100 nm, de kan komme opp i hele 400 nm. Som regel er et virus simpelthen en bit DNA pakket inn i en proteinkapsel. Siden virus er helt avhengige av en vert for å formere seg eller gjennomgå stoffskifte, regnes de ikke strengt tatt som levende organismer, men bare en slags parasittpartikkel. At viruset ikke har stoffskifte er årsaken til at det ofte er vanskelig å gjøre noe med selv helt vanlige virussykdommer som forkjølelse. Kanskje vil nanoteknologien finne løsninger mot både forkjølelse og mer alvorlige virus som HIV.

Også proteiner har som regel en størrelse som gjør at det er potensial for at de kan agere med nanostrukturer på sikt. De er ofte mellom 5 og 100 nm. Proteiner er utrolig viktige fordi de er en fundamental del av et hvert levende vesen. Et skadet protein tilsier en skadet organisme som ikke vil fungere optimalt.

Hva er nanoteknologi?

Nanoteknologi er ett av forskningsfeltene som i dag er i raskest utvikling, og blir av mange utpekt til å være fremtidens sentrale teknologi. Som mange andre teknologier av banebrytende og revolusjonær art åpner den for mange muligheter samtidig som flere også ser potensialet for stor risiko eller endatil fare i den videre utviklingen. Men hva er egentlig nanoteknologi?

Kort sagt så er nanoteknologi et veldig vidt begrep som i utgangspunktet nanotechnologybare viser til at man anvender naturvitenskapelige metoder til å jobbe med ekstremt små strukturer – helt nede i en nanometer eller enda mindre. For de som ikke vet det, så er en nanometer altså en milliondel av en millimeter, eller en milliarddel av en meter! Vanligvis snakker man om nanoteknologi når materialene som brukes er mellom 1/10 nanometer og opp til 100 nm.

Dette er strukturer som er for små til at de kan beskrives av den klassiske fysikken (man må for eksempel innarbeide kvantefysikk i modellene), men samtidig er de store nok til at man ikke kan benytte seg av enkle modeller for individuelle atom. Den vanligste måten å jobbe med nanoteknologi på er derfor å starte med forutsetninger fra molekylær fysikk eller kjemi, og så bygge større og mer kompliserte modeller etter hvert. Et alternativ er å benytte seg av den enklere klassiske fysikken og så innarbeide kvantefysiske faktorer og andre faktorer som ikke omfattes av den klassiske fysikken underveis.

Selv om fysikk på sett og vis kan sies å være nanoteknologiens kjerneområde, er det også mange andre naturvitenskaper som i dag jobber med nanotekniske spørsmål. Det gjelder for eksempel kjemi, medisin, og biologi. Noe av det mest krevende innen forskningen er å forsøke å samle kunnskapen fra alle disse feltene i en mer enhetlig nanovitenskap, hvilket stadig flere forskere er involvert i. Forståelsen av teknologien har også kommet så langt at det nå for tiden satses mye mer på anvendelser enn tidligere, da det helst var grunnforskningen som sto i sentrum. Det er dette som har gjort at nanoteknologien har fått så mye oppmerksomhet i media i senere tid, fordi det vitenskapelige gjerne ligger langt utenfor det vanlige menneskets fatteevne. Anvendelse, derimot, kan etter hvert få stor betydning i livet til den jevne mann og kvinne.

I dag er det mye debatt om teknologien og i hvilken retning utviklingen på dette feltet bør gå. Man tenker seg at nanoteknologien kan gi menneskeheten fantastiske nye anvendelser innenfor medisin, elektronikk, og kanskje også energiproduksjon. Noen ser nærmest for seg at nanoteknologi kan redde planeten. På den annen side er det mange ubesvarte spørsmål rundt teknologien. For eksempel tyder mye på at den enkelt kan brukes til å overvåke mennesker på helt andre måter enn før, og også at den kan få uheldige miljømessige konsekvenser.

Nanoteknologiens historie

Selv om nanoteknologien på sett og vis bygger på en vitenskapelig utvikling som har funnet sted i den vestlige verden over hundrevis av år, er den i bunn og grunn en ganske ny teknologi eller vitenskap. Røttene finnes tilbake på 1980-tallet, da forskjellige nyvinninger innenfor instrumentering, eksperimenter og teori til sammen var med på å danne fundamentet til et nytt forskningsområde. Det var imidlertid først etter årtusenskiftet at publikum i noen særlig grad ble oppmerksom på denne nye teknologien, og at det ble debatt om hva som kunne bli ringvirkningene av denne vitenskapen og dens fremtidige anvendelser. Tidlig i dette århundre kom også de første kommersielle produktene som tok i bruk nanoteknologien, selv om disse i hovedsak omfattet bruk av nanomaterialer og ikke akkurat hadde noen revolusjonerende effekt på folks hverdag.

Merkelig nok greide mennesker allerede lenge før mikroskopet og den moderne fysikkens tilblivelse å gjøre seg nytte av det som i dag kalles nanoteknologi. Man har funnet nanostrukturer i stål som ble produsert i India allerede før vår tidsregning, og håndverkere i Mesopotamia benyttet også nanopartikler for å få sine keramiske arbeider til å glitre i solen. Lignende glitterfunksjonaliteter finner man i keramikk fra europeisk middelalder- og renessansehåndverk. I disse tilfellene var det nanopartikler av sølv og kopper som fikk glasuren til å skinne. De brukte metallsalter sammen med eddik, leire og fargestoffer for å oppnå denne effekten. Trolig var det muslimske håndverkere som raffinerte denne fremgangsmåten, fordi de hadde forbud mot å bruke ekte gull i sitt kunsthåndverk.

Det moderne konseptet for nanoteknologi går imidlertid ikke så langt tilbake i tid. Her er det heller den verdensberømte amerikanske fysikeren Richard FeynmanRichard Feynman som kommer inn i bildet som inspirator og foregangsmann. Allerede i 1959 holdt han nemlig et foredrag der han antydet at fysikere en dag ville manipulere individuelle atomer og molekyler. Dette kunne gjøres ved å lage stadig mindre sett som kopier av større sett, med bruk av ekstremt presise instrumenter. Samtidig la han vekt på de store utfordringene som ville oppstå med å håndtere så små strukturer, blant annet fordi gravitasjon nesten ikke har noe å si når man håndterer dem.

Feynman jobbet imidlertid ikke i noen særlig grad med å gjennomføre dette i praksis, og teknologien fikk da heller ikke noe gjennomslag før på 1980-tallet. Det var da Eric Drexler skrev en bok ved navn Engines of Creation, der han antydet at man kunne bygge slike nanostrukturer og få dem til å kopiere seg selv ved hjelp av avansert datateknologi.

En japansk forsker hadde allerede brukt uttrykket nanoteknologi på 1970-tallet, da som en generell betegnelse på produksjonen av materialer med ekstremt små toleranser (det vil si ekstremt små avvik i størrelsen). Drexler var ikke kjent med denne forskerens arbeid, men brukte i stedet nanoteknologi som ett nytt og mer omfattende begrep, for det han tidligere hadde kalt molekylær fabrikasjon, eller også molekylær ingeniørkunst. I 1991 fullførte Drexler sin doktorgradsavhandling, kalt “Nanosystemer”. Til tross for at dataavdelingen på det berømte universitetet MIT hadde nektet å godkjenne forskningsopplegget til Drexler, ble boken året etter anerkjent som den viktigste utgivelsen på datafeltet det året.

Forskningsfinansiering i Norge

Forskningsfinansiering i Norge er i utvikling, og de siste årene har det vært store endringer. En del kritisk røster mener at disse endringene har gått for langt.

Noe av det mest sentrale i den nye formen for forskningsfinansiering har vært å legge vekt på å styrke de aller mest vellykkede miljøene, som blir anerkjent som såkalte sentra for fremragende forskning. Det sikrer dem store pengesummer og gode muligheter for å tiltrekke seg flinke rekrutter og spennende oppdrag. Samtidig er det slik at et universitet med et slikt SFF tar på seg en stor forpliktelse, fordi de blir nødt til å bevilge store summer for å følge opp. Det sier seg selv at dette legger sterke føringer på det enkelte universitets pengebruk og forskningssatsing. At ett miljø får mye penger betyr rett og slett at de andre får mindre.

Dette har ført til at noen bekymrer seg for at de som står utenfor disse prestisjetunge og pengesterke sentrene får lite å rutte med. Det blir mangel på penger og jobber til de som heller vil drive med fri forskning og ikke være del av et stort miljø. I mange tilfeller kan slike forskere ha like gode forutsetninger for å komme frem til vitenskapelige gjennombrudd. Det er imidlertid mange av dem som hverken tilhører et senter eller har tilgang til finansiering fra andre kilder.

De politiske intensjonene ser ut til å være at alle som er interessert i å bli fremragende forskere skal gjennom den samme SFF-kverna. I dag begynner antall ansatte ved slike sentra å nærme seg 1500, hvorav rundt halvparten er i rekrutteringsstillinger som doktorgradsstudenter og postdoktorstipendiater.

Særlig innenfor naturvitenskapene er de fleste forskere avhengige av å ha med seg team av doktorander og postdoktorer for å få gjennomført sine forskningsprogrammer. Når mange av midlene og stillingene av denne art rettes mot SFF-forskningen, blir det nødvendigvis mangelfulle kår for PhDandre forskere som ønsker å bygge opp sine team. De kan også ha dyktige masterstudenter som ikke kommer seg videre på Ph.D. fordi de ikke passer inn i strukturen. Det har blitt slik at det ofte kun utlyses stipend via strategiske satsinger og ingen til unge forskere som har sine egne tanker om hva de ønsker å ta tak i av vitenskapelige problemstillinger.

Noe av problemet er selvfølgelig at naturvitenskapelig forskning ikke bare krever folk, men også mye og ofte dyr utstyr som laboratorier og svært presise instrumenter. Totalt sett innebærer dette at det har blitt krevende å satse på forskning utenfor de spesielt utvalgte sentrene i Norge.

Nanotribologi

Nanotribologi er et spennende felt, som alt for få kjenner til. De fleste har vel knapt hørt uttrykket før! Kort fortalt så er tribologi læren om friksjon. Denne vitenskapsgrenen tar også for seg hvordan friksjon gradvis fører til slitasje og hvilke konsekvenser det har. Det innebærer at tribologi først og fremst befatter seg med emner som friksjon, smøring, og slitasje. For mange nordmenn vil kanskje skismøring være den mest åpenbare anvendelsen av tribologisk kunnskap. Når du kjører bil er du selvfølgelig også avhengig av at dekkprodusenten har hatt en god forståelse av tribologiske prinsipper.

NanotribologiNanotribologi er da simpelthen tribologiske studier på nanonivå, altså i ekstremt liten skala. Reglene for tribologien endrer seg noe på nanonivå, og det holder ikke med klassisk fysikk for å gjøre gode beregninger. Det skyldes at samspillet mellom atomer og kvantefysikk spiller inn på dette nivået.

Nanotribologien har både rent vitenskapelige formål og kan brukes som mer anvendt vitenskap i teknologiutvikling. Tradisjonelt har mye av forskningen på området blitt gjort med ekstreme mikroskopene som har blitt utviklet de siste tiårene, og har betegnelser som STM, AFM, og SFA. Takket være nye matematiske metoder kan etter hvert tribologiske fenomener studeres mer indirekte også.

Ved å forandre topologien til en overflate på nanoskala-nivå, kan man redusere friksjon eller øke den, etter hva som er ønskelig. Man kan for eksempel smøre eller klistre med nanomaterialer, og oppnå det som gjerne kalles supersmøring og superklistring. På dette nivået kan problemer med deler som gnir mot hverandre løses med superolje.

Når det gjelder slitasje så betegner dette begrepet at et materiale fjernes eller deformeres på grunn av mekanisk påvirkning, gjerne av en gjentatt og vedvarende karakter. Slitasje viser seg ikke å være lik eller enhetlig når man kommer ned på nano-nivå. Det gir en viss uforutsigbarhet i slitasje på ekstremt små materialer. For å forklare litt nærmere hva som ligger i dette: på et makro- eller hverdagslig nivå kan slitasje måles ved å kvantifisere det materialvolumet som går tapt. På nano-nivå, derimot, vil dette ofte vise seg umulig. Da kan slitasjen i stedet evalueres ved å analysere endringer i en overflates topologi, som regel ved hjelp av en scanner med ekstrem oppløsning – en såkalt atomkraft-scanner.

I dag gjøres mye av arbeidet innenfor nanotribologi ved hjelp av databaserte simulatorer i stedet for praktiske studier av overflater ved hjelp av scannere og mikroskop. Det beste er imidlertid å kunne kombinere kunnskap fra begge de to fremgangsmåtene.

Nanoteknologiens potensial og konsekvenser

Betydningen av nanoteknologien vil etter alt å dømme bli stor i fremtiden, selv om det per i dag er umulig å si akkurat hvor viktig og revolusjonerende den vil bli. Nanoteknologi og den relaterte vitenskapelige forskningen vil ha konsekvenser på mange områder, fra fagfelt som biologi, kjemi, og data til anvendelser innenfor medisin, miljø, og kommunikasjon. Ikke minst vil det oppstå mange etiske, juridiske, og politiske paradoks i kjølvannet av den nye teknologien.

Blant de viktigste gevinstene ved nanoteknologi som allerede nå kan bli identifisert finnes forbedringer i produksjonsprosesser, rensing av vann, nye energisystemer, målrettede medisiner, og forbedret matproduksjon og ernæring. Nanoteknologien kan også medføre at stadig flere oppgaver blir automatiserte, og dermed reduserer behovet for arbeidskraft, ressursbruk, og vedlikehold.

På den annen side kan jo dette være et tveegget sverd dersom mange mennesker blir gjort overflødige som arbeidskraft. Det er også en fare for at nanoteknologi kan ha negative konsekvenser for helse, miljø, og sikkerhet, og at det får en rask og opprivende effekt på økonomien slik man kjenner den i dag. I tillegg reiser bruken av nanoteknologi spørsmål som vedrører privatlivets fred. Både i EU og i USA har man nå begynt å se på behovet for å regulere bruken av nanoteknologi. Et første skritt har vært å definere at mat som inneholder nanopartikler ikke kan beskrives som “organisk” eller “økologisk”.

NanomaterialsNanomaterialer er i liten grad noen fare eller trussel i seg selv. De er imidlertid både mobile og ustabile, hvilket innebærer en til dels ukjent risiko. Så langt er det derfor ikke mulig å snakke om nanoforurensning i egentlig forstand.

Når man skal ta for seg de potensielle farene ved bruk av nanoteknologi, er det viktig å skille mellom to ting. For det første nanokompositter og nanokomponenter, som inneholder faste nanopartikler, og de “frie” nanopartiklene som for eksempel benyttet på et visst trinn i en produksjonsprosess. Det er den siste typen som gir størst grunn til bekymring, i følge ekspertene på dette området. Problemet er i hovedsak at nanoutgaven av forskjellige materialer er veldig annerledes fra fullskalamaterialene som alle kjenner. Dette gjør det vanskelig å bedømme hvilke konsekvenser de kan ha for helse og miljø, særlig siden feltet er så nytt. Et pulver eller en væske med nanopartikler vil dessuten ha ulike partikkelstørrelser som gjør det vanskelig å vite om undersøkelser gir et representativt bilde.

For å undersøke nanoteknologien innvirkning på menneskers helse har det blitt utviklet en ny vitenskapelig underdisiplin kalt nanotoksikologi, Den studerer spesifikt de potensielle helsefarene ved bruk av nanomaterialer. Dette er viktig fordi nanomaterialenes ekstreme størrelse gjør det veldig lett for dem å entre menneskekroppen. Hvordan de ter seg inne i kroppen er imidlertid lite kjent, men er nødvendigvis en funksjon av deres størrelse, form, og kjemiske egenskaper. Det er mulig at nanopartikler vil feste seg til organiske molekyler i kroppen, og hvilke konsekvenser dette da eventuelt får er i hovedsak ukjent. Alle nye nanomaterialer må gjennom grundig testing for å avsløre hva slags giftstoffer som kan dannes. Etter hvert vil det komme nye standarder og reguleringer for bruken av nanomaterialer på fabrikker, i jordbruket, og i produktene folk bruker til daglig.

Per i dag er det mange spørsmål og få svar når det gjelder de farer og risikoer som kan oppstå på grunn av vidstrakt bruk av nanoteknologi. Det er imidlertid viktig å huske at den også har et stort potensial til å forbedre helse og miljø, og dessuten skape økonomisk vekst.

Grønn nanoteknologi – redningen for miljøet?

Hva er grønn nanoteknologi? Dette er et ganske nytt begrep som beskriver hvordan man kan tenkes å bruke nanoteknologi til å gjøre ulike prosesser mer bærekraftige og dermed ha en positiv effekt på miljøet. Det kan også betegne bruken av nanomaterialer til å øke bærekraftighet. Både produksjonen og bruken av slik teknologi faller inn under begrepet grønn nanoteknologi.

Poenget med denne teknologien er å minimere miljøødeleggelser og helsefare. For det første er det selvfølgelig viktig at ny teknologi som health hazardutvikles ikke i seg selv utgjør en trussel mot miljøet. I tillegg er det store forhåpninger om at nye nanoprodukter skal erstatte eldre, mer miljøfiendtlig teknologi. Blant de eksisterende prinsippene som ligger til grunn finnes mye allerede innenfor det som kalles grønn kjemi og grønn ingeniørkunst. Disse kan for eksempel være at man bruker nanomaterialer som ikke inneholder giftstoffer, at selve produksjonsprosessen foregår ved lave temperaturer som krever mindre energibruk, eller at man i størst mulig grad benytter seg av fornybare ressurser i prosessene. Det er også viktig at man helt fra design- og konstruksjonsstadiet tenker over hvilke miljømessige effekter materialene vil ha i et livssyklusperspektiv.

Man kan også bruke nanomaterialer for å gjøre en produksjonsprosess mer miljøvennlig enn før, for eksempel ved å introdusere nanomembraner som er egnet til å skille ønskede og uønskede kjemikalier fra hverandre i en kjemisk reaksjon. Det finnes også nanokatalysatorer som man kan bruke til å gjøre slike reaksjoner mer effektive og skape mindre giftig avfall. I tillegg finnes det nanosensorer som kan danne del av et system for prosesskontroll og -oppfølging, og gi mer oppdatert informasjon om for eksempel avfallsstoffer og energibruk.

Grønne nanoteknologiprodukter kan brukes til for eksempel å rense steder der det er mye avfall, eller å behandle forurensning. Det finnes også nanosystemer som kan oppdage og overvåke forurensning og miljøgifter.

På lang sikt tenker man seg at nanokompositter, som er svært lette, vil bli tatt i bruk i masseproduksjon av for eksempel biler. Dette har potensial for å redusere bruken av brennstoff betraktelig, og dermed redusere bruken av ikke fornybare energikilder og utslipp av klimagasser. Det har også vært snakk om å lage solceller med utstrakt bruk av nanoteknologi. En annen anvendelse er i batterier, der nanoteknologi over tid kan vise seg å utvide levetiden betraktelig.

De som liker å legge vekt på farene ved nanoteknologi glemmer kanskje litt for ofte det store potensialet den nye vitenskapen har for å redde planeten fra mange av de store problemene den står ovenfor. Dersom nanoteknologi kan få ned bruken av fossilt brennstoff og redusere utslipp av forurensning og miljøgifter, kan utvilsomt mange store samfunnsproblemer unngås og tusenvis av liv bli reddet. Det er en så stor gevinst at grønn nanoteknologi egentlig er noe som bør oppta alle.

De mest entusiastiske forkjemperne for grønn nanoteknologi hevder at denne teknologien på sikt kan løse alle verdens engergiproblemer. Dersom det fantes en slik nærmest uendelig tilgang på energi kunne man dessuten bruke den til mange andre gode formål. Ett eksempel er rensing av havvann, såkalt avsalting, som kunne gi alle i verden rent vann å drikke. Det ville også være enkelt å transportere vannet dit det trengs hvis man hadde så mye og billig energi.

Dette kunne også bidra til å løse problemer med matforsyning. Energien kan bli brukt til å transportere mat, og til å produsere kunstgjødsel.

Nanomedisin

Nanomedisin er ganske enkelt anvendelsen av nanoteknologi for medisinske formål. Allerede i dag finnes det flere måter å utnytte teknologien medisinsk på, fra bruken av materialer til sensorer. I fremtiden kan man til og med tenke seg at det vil bli utviklet det som kalles biologiske maskiner. Selv om nanomedisin er et løfterikt felt, er det også slik at det er en del utfordringer knyttet til miljøgifter og miljøeffekter mer generelt som kan være betenkelige.

Innenfor nanomedisin vil man gjerne forsøke å knytte sammen nanomaterialer med biologiske molekyler eller strukturer. Grunnen til at dette er mulig er at de fleste molekyler og strukturer i levende ting er på omtrent samme størrelse som nanomaterialene. Derfor kan nanomedisin ha betydning både for levende vesener og for såkalt in vitro forskning. Det har allerede vist seg mulig å kombinere nanomaterialer med biologiske strukturer for å fremstille diagnoseverktøy, kontrastvæske, og analyseverktøy. I tillegg har nanoteknologi blitt tatt i bruk for å tilføre medisin i kroppen og i fysioterapi. Selv om de fleste ikke har hørt om nanomedisin før, er dette altså allerede en industri med godt over 100 milliarder kroner i året i inntekter! Utviklingen av nanomedisin må derfor også forventes å få store økonomiske konsekvenser.

Ett av de aller mest lovende områdene for bruk av denne nye vitenskapen er i forbindelse med medisinering. Ved å bruke nanoteknologi kan man nanotechnology in medicinenemlig sørge for at medisin føres direkte til de spesifikke cellene som trenger dem, slik at behandlingen blir mye mer målrettet og får mindre bieffekter. Den totale medisineringen som er nødvendig vil også bli mye mindre. Dermed reduserer man både risiko og kostnader, og får en mer effektiv behandling. Måten dette gjøres på kalles molekulær målretting.

Slik målretting gjør også at pasienten responderer raskere på behandlingen. I tillegg kan teknologien sørge for at medisinen slippes ut sakte og gradvis i kroppen, for å unngå skader på vev. Det er selvfølgelig mange store utfordringer forbundet med dette. Så langt har det i mange tilfeller vist seg vanskelig å sikte seg inn på akkurat de cellene som skal medisineres, og man støter også på motreaksjoner i kroppen mot de ukjente nanopartiklene som ofte er laget av polymermateriale. Det er også mulig at langvarig bruk av slike materialer i kroppen kan føre til forgiftning og andre problemer.

En anvendelse som ennå ikke har blitt testet på mennesker er nanopartikler som brukes til diagnostisering og behandling av kreft. Her bruker man såkalte nanoskall dekket av et lag gull. En annen lovende bruk av nanomaterialer er i opprydding i kroppen, spesifikt det å få ut medisin eller narkotika som gjør skade. Begge disse anvendelsene har vært vellykkede i tester på dyr.

En egen og viktig underdisiplin av nanomedisin er det som kalles nanobiofarmakologi. Her dreier det seg først og fremst om bruken av større makromolekyler, som proteiner, som kan tilføres kroppen syntetisk.

Nanomedisin er et stort og lovende fagfelt, men det er samtidig viktig at man ikke går for fort frem. Hvilke konsekvenser utstrakt bruk av nanopartikler i menneskekroppen kan få er fortsatt for det meste ukjent.